”To rette og en vrang”- ut på turne.
 Høsten 2009 reiser guttene i gruppa ”To rette og en vrang” på turne med sitt show til barneskoler rundt omkring i Norges land. I første omgang skal de reise i Agder og Telemark.
NTF er svært glad for å kunne presentere denne gruppa for elever og lærere. NTF har fått midler fra Utdanningsdirektoratet til dette prosjektet. Det betyr at dette ikke kommer til å koste noe for skolene. På denne måten håper vi at skolene melder sin interesse. Gjennom forestillingen ønsker de å få fram hvordan de har taklet tilværelsen med Tourettes syndrom.
Men en må ikke nødvendigvis ha elever med TS i skolen, selv om det er dem vi først og fremst vil nå. Dette er også en flott forestilling for alle barn og ungdom som kanskje er litt lei av skolen og har gitt litt opp. Både elever og lærere vil kunne lære noe av dette.
Ønsker dere besøk av trubadurene på deres skole? Ta kontakt med:
Frank Otto Pedersen, mob. 402 44 079
Audun Flaa Nilsen, mob. 414 22 294,
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen
Presentasjon av gruppa
Frank Otto Pedersen er født i 1980 og er gift med Karen. De har to barn og bor på Flekkerøy. Frank Otto er utdannet lærer ved Universitetet i Agder. Han holder også på å fullføre en master i Kristendom ved Ansgar Teologiske Høyskole. Frank Otto har drevet ungdomsarbeid i 6 år.
Frank Otto fikk diagnose Tourettes syndrom da han var 25 år gammel. Frank Otto spiller gitar og synger og har drevet aktivt med musikk siden han var 15 år gammel.
Audun Flaa Nilsen er født i 1981 og kommer fra Flekkerøy. Han har bodd i Oslo i 6 år før han flyttet tilbake til hjemstedet sitt, hvor han nå bor sammen med sin kone Janne og datteren Hannah på snart to år. Audun er utdannet sosionom ved Diakonhjemmets Høyskole i Oslo. Han har vært styremedlem i Oslo og Akershus fylkeslag (2005-2007) og i landsstyret i Norsk Tourette Forening (2006-2008).
Audun fikk diagnosen Tourettes syndrom allerede som 5 åring. Audun spiller bass og har spilt siden han var 13 år gammel. Han har også tatt musikk grunnfag i Oslo.
Per Ove Løvsland er født i 1992 og bor på Flekkerøy. Per Ove går på elektronikkfag på yrkesskolen og spiller trommer. Han har spilt trommer så lenge han kan huske.
Per Ove har ikke Tourettes syndrom.
”To rette og en vrang” om forestillingen:
”To ticsende trubadurer fra Sørlandet”. Slik presenterer Audun Flaa Nilsen og Frank Otto Pedersen seg når de møter opp med sang og historier om det å vokse opp med Tourettes syndrom.
Guttene, som begge har TS, har med seg Per Ove Løvsland (17) på trommer.
- De kaller seg ”2-rette og en vrang”, og trommisen har ikke TS, så dere forstår vel hvem det er som er litt vrang, sier Nilsen til forsamlingen.
- Gjennom forstillingen ønsker de å få fram hvordan de har taklet tilværelsen med TS. For oss har både musikken, og det å ta seg selv litt uhøytydelig vært til god hjelp, sier Frank Otto Pedersen.
Forestillingen er spekket med ”laughing relief”, og skifter mellom sårt alvor og forløsende selvironi.
- For oss har humor vært en hjelp til å ufarliggjøre sykdommen i møte med omgivelsene. Likevel er vi klar over at ikke alle kan le av seg selv og sin situasjon. Har du sett en person med TS, har du bare sett en person. Vi har vært heldige og vokst opp i et godt miljø hvor vi har hatt venner. Alle er forskjellige, TS utarter seg på ulike måter, og mennesker takler dette på hver sin måte. Vi håper uansett at vi med forestillingen kan hjelpe andre til å tørre å være åpen om det å leve med TS, sier Audun Flaa Nilsen.
Guttene poengterer også at selv om de kan le av seg selv, er det ikke OK å le av andre. De synes heller ikke at det er godt å bli ledd av, uten at de selv har signalisert at det er greit for dem.
- Men det er ikke lett å mobbe noen som har ”mobbet” seg selv, sier Audun Flaa Nilsen. Han opplevde at få syntes det var noen vits i å le av ham, han kom dem ofte i forkjøpet.
Åpenhet er et annet sentralt stikkord. Helt fra barneskolen har Audun og hans familie vært tydelige på å presentere TS for omgivelsene. Slik har mange misforståelser og vanskelige situasjoner blitt unngått. Det betyr ikke at guttene ikke har vanskelige opplevelser i bagasjen, men det er kanskje færre enn det kunne ha vært.
Audun og Frank Otto er selv gode eksempler på hvordan TS utarter seg forskjellig.
Audun var ikke mer enn fem år da han begynte å utvikle tics. Han fikk tidlig diagnosen TS, og var gjennom barndommen relativt sterkt angrepet. Auduns familie engasjerte seg og fulgte tett opp i forhold til skole, venner og fritid.
Gjennom behandling og medisinering har Audun blitt betraktelig bedre. I dag jobber han som sosionom, har kone, barn og er engasjert i mange frivillige verv.
- Medisiner har vært viktig for meg, sier Audun.
Frank Otto begynte å få tics da han var rundt elleve år. Legen sa det ville gi seg, og det ble aldri sjekket nærmere hvorvidt han virkelig hadde TS. Men det ble ikke bedre, og da Frank Otto opplevde en stressende hverdag med jobb, studier og barn, ble tilstanden mye verre. Han var 25 år før han fikk diagnosen.
I dag er han i ferd med å avslutte en masteravhandling samt praktisk pedagogisk utdanning. I foredraget forteller han om da han nettopp kom tilbake til sin egen ungdomsskole som praksisstudent.
- Det var vel ikke deg vi ventet å få tilbake hit som PPU-student, sa lærerne ærlig.
I foredraget vises et klipp fra ”The Simpsons” hvor problembarnet Bart står i fare for å stryke, og hvor alt det lærerinnen sier, oppfattes av ham som ”bla, bla, bla”.
- Litt sånn var skolen for meg, sier Frank Otto.
- Det var vanskelig å konsentrere meg, helt umulig å sitte stille i 45 minutt sammenhengende. På videregående var jeg en av de ivrigste sponsorene av kantina, og karakterene ble deretter. Det var ikke før jeg var kommet langt i utdanningsløpet at jeg forsto at jeg ikke var dum, men at jeg bare ikke hadde passet inn i skolesystemet. Jeg hadde ingen diagnose, og dermed var det heller ingen som kunne forstå hvorfor jeg var som jeg var, sier Frank Otto.
Guttene er 2 av få andre jevnaldrende medelever fra sitt hjemsted som har tatt høyere utdanning innen humanistiske fag. I forestillingen trykker de likevel til med Pink Floyds ”Another brick in the wall”. Det er kanskje ikke så ofte en ser en sosionom og PPU-student synge ”Teacher leave them kids alone”.
- Vi er begge to utrolig glad for at vi tok høyere utdanning. For oss er det viktig å si til ungdommer som faller utenfor på skolen at de ikke er alene. Vi har vært der før dem, og vi vet hvor frustrerende det kan være. Likevel er det verdt å komme seg gjennom det. Senere kan de få mulighet til å studere fag de mestrer. Hvis vi kan ta høyere utdanning, så er det mange som kan klare det. Musikken har vært en ting vi har kunnet – det har gitt identitet utover det å være ”han med TS”. Når skolen var et slit og vi ikke klarte å prestere topp der, så hadde vi i alle fall musikken, sier Audun.
På grunn av at Audun hadde en diagnose, fikk han god oppfølging fra skolen. Det er noe han setter stor pris på også i dag.
I forestillingen er det ikke bare andres sanger guttene bruker. De har skrevet egne tekster til gamle melodier, blant annet en sang som omhandler det fortvilende ved alle som gir en håp om at en skal bli frisk, samt alt en prøver for å bli frisk. I sangen beskrives besøk hos lege, bedehus og homeopat – alle har de gode råd og gir garantier, men ingenting hjelper.
- Når alt kommer til alt er det jeg som må lære å leve med TS’en, sa Audun til et publikum som stille bekrefter dette.
I en annen sang er refrenget nettopp et refreng av det guttene mange ganger har følt: ”Gjør meg frisk, kjære doktor. Jeg er skikkelig lei! Forstår du meg virkelig ikke? Nå må du hjelpe meg.”
Teksten, sammen med melodien ”Sweet home Alabama” bærer i seg en nerve av sårhet og trass. Her antydes møter med mennesker som har skuffet, mennesker som ikke har hatt kunnskap nok til å forstå.
- Kunnskap er en nøkkel. Uten kunnskap om hva TS kan være, er det helt umulig for omgivelsene å forstå. Det er også viktig å få fram at ingen med TS er like.
Jeg tror mange unge mennesker med TS kunne hatt stor glede av å kunne vise en slik forestilling til sine venner, skolen og storfamilien, sier Frank Otto Pedersen.
- Jeg håper vi her gir et ansikt til Tourettes syndrom. Vi prøver å være oss selv. Gjennom ulike virkemidler får vi fram ulike aspekt ved tilstanden. Vi deler med andre hvordan TS’en har formet oss og vårt liv, men vi prøver også å vise hva vi selv har prøvd å gjøre for at det ikke skulle prege oss i negativ retning. Vi har for eksempel kunnet ha musikk som virkelighetsflukt istedenfor rus. Kanskje forestillingen kan være et glimt av håp for unge mennesker som ikke takler livet like greit som mange andre – et håp om at det finnes et liv etter tenårene og det er mulig å leve godt, også med TS, sier Audun.
|